Hvordan kan barnet lære oss å leve uten å felle fordommer? Den norske musikkfilosofen Peder Christian Kjerschow peker på at musikkens posisjon i barnets oppdragelse må tas på alvor.
Barnet blir for Kjerschow en figur for en mindre instrumentell tilknytning til verden, nettopp fordi barnet er i den privilegerte posisjonen av å ikke være avhengig av språket: Barnet orienterer seg ikke i verden ved å lene seg på begreper som peker mot en ide eller en frosset mening. På denne måten kan barnet, gjennom sin «naive» og ikke-begrepslige tilnærming til livet, flerre opp betydningene av de begrepene som har stivnet fast i det voksne livet (de mest banale selvfølgelighetene kan plutselig få stor filosofisk tyngde dersom de ytres av et barn). I utdraget nedenfor vektlegges morsfiguren som et tiltalende og elskverdig nærvær som viser vei mot selvforståelse og meningsdannelse:
Idet noe tiltalende blir noe for barnet, er barnet på vei til seg selv. Alt tyder på at morsfiguren for barnet er selve innbegrepet av det tiltalende. Hun representerer den eros, det tillitvekkende, det elskverdige som setter barnet på sporet av mening. Mening fødes i og med det tillitsvekkende, i og med sporet hvor barnet legger i vei. (…) Et barn som utelukkende har møtt avvisning, forskrekkelse og sjokk, blir ikke fattet, åpner og hengir seg ikke og blir ikke disponibel for verdens fremtoninger slik at disse kan gi seg og etter hvert fattes som fenomener. Slike barn har intet begrep om det meningsløse fordi de aldri er blitt grepet av mening (Kjerschow 2000, 165).
Et barn som utelukkende eksponeres for avvisning, forskrekkelse og sjokk, utvikler ikke den åpenheten for å fatte verden som et meningsfullt fenomen. I fraværet av dette blir barnet ute av stand til å gripe verken mening eller det meningsløse, ettersom det aldri selv har erfart å bli grepet av noe meningsfullt. Erfaringen av mening er et resultat av barnets relasjoner og dets mulighet til å oppleve verden som noe tillitvekkende sted. Det handler altså om en etablering av individet som en sammenhengende, fattet «enhet». Og mening definerer han ganske ryddig som
«forutsetningen for at betydninger skal bli betydningsfulle» (Kjerschow 2000, 137). Dette skjer før begrepene, og det meningsfulle fortoner seg som «en grunnleggende tiltalte som utgår fra fenomenene – en iboende appell hvorved de så å si gir seg til kjenne og påkaller oppmerksomhet» (2000, 137). Kjerschow argumenterer videre for at musikken ikke lenger forvaltes av omsorgspersoner omkring barnet (Kjerschow 1993b, 314). Man kan si at musikkens kilde er «anonym», utviklingen av teknologi har gjort det mulig å reprodusere musikk med en kilde «som barnet ikke kan se i øynene, ikke kan nære seg av og søke tilflukt hos» (1993b, 314). Han går så langt å si at «det ved teknologiens beslagleggelse av musikken som har hatt de mest skjebnesvangre konsekvenser for menneskelivet, fordi den første avgjørende til-tale derved trues» (1993b, 314).
Man kan argumentere for at Kjerschow utøver en salgs blind romantisering av ideen om en direkte og fysisk tilstedeværende musikalsk formidler. Hva med de som ikke har en mor, kan man spørre seg. Dermed kan teknologi, i stedet for å representere en «skjebnesvanger» utvikling, betraktes som et verktøy for demokratisering av musikktilgang, hvor selv de barna som ikke har en tilstedeværende eros – en mor – også kan høste frukter av musikken. Likevel mener jeg dette vil være en urettferdig lesning av Kjerschow. Kjerschow peker på hvordan musikkens opprinnelige plass i mellommenneskelig samhandling skaper et rom for å bli sett og hørt, det er en tiltale som er kroppslig og relasjonell. Teknologiens formidling av musikk, selv om den er tilgjengelig for alle – «demokratisk» – mangler det nærværet som kan gi en opplevelsen av trygghet, gjensidighet og tilhørighet-i-verden. At noen barn ikke har en mor, styrker Kjerschows poeng: Det illustrerer hvor sårbart mennesket er uten denne første tiltalen, og hvordan musikkens opprinnelige rolle i slike relasjoner ikke uten videre kan overtas av «anonyme» stemmer, musikk som er fjernet fra sin opprinnelige kilde. Dermed blir det ikke nødvendigvis et spørsmål om hvor tilgjengelig teknologien er, men om dens evne til å bære musikken som tidligere ble formidlet mellom mennesker.
Videre skriver Kjerschow om hvordan musikken har blitt appropriert av systemer med formål for profitt:
I mange hjem står TV-en på uavlatelig enten noen ser på eller ikke. Barnets øre er altså kontinuerlig utsatt for musikk som ikke er intendert av en fremelskende bevissthet. Ved at den teknologiformidlede musikken kiler seg anonymt inn mellom barnet og verden, forstyrres den skjøre sone hvor nettopp morens musiske til-tale skulle bidra til å spenne broen. (Kjerschow 1993b, 314)
Barnet er nå ikke lenger i stand til å skjelne musikken fra de ulike systemene som forvalter den, og vil da ikke ha mulighet til å kunne «vekkes». Musikken er altså en fundamental forutsetning for menneskets evne til å delta i verden på en fordomsfri måte – en deltagelse preget av åpenhet for erfaringens umiddelbarhet, før etableringen av fordommer, som ellers springer ut fra allerede internaliserte rammer for forståelse og bakenforliggende tanker. Men dersom musikken kun blir instrument for andre formål (Se spillelister som har til formål å henstille lytteren i en tilstand for arbeid/produktivitet –> «Skal du studere? Hør på denne lista. Skal du trene? Hør på denne. Skal du vaske leiligheta? Høre på denne. Skal du sove? … «), vil aldri ny tenkning og forståelse av verden i det hele tatt kunne bli dratt ut av musikken, og man blir dømt til å tenke de tankene man har tenkt fra før av, gjennom språket man allerede kan. Man tenker i sirkler, det oppstår baktanker; slik fødes fordommer, fremmedfrykt og elendighet:
Hva er en baktanke? Det er en tanke man har i bakhånd, man har den med seg allerede på forhånd, altså egentlig en for-tanke: Man kunne kanskje si: en tanke man skyver foran seg og som dermed kommer inn mellom en selv og det som møter en i verden. (Kjerschow 2000, 89)
Kjerschow fremhever her at musikken som en kroppslig og relasjonell tiltale som muliggjør barnets første erfaring av mening. Når musikken løsrives fra menneskelig nærvær og intensjon, svekkes denne opprinnelige meningsbærende funksjonen. Det er ikke teknologiens tilgjengelighet i seg selv som er problemet, men fraværet av en levende, sympatisk formidler.
