Hva er det som gjør at metaforen er så vellykket i beskrivelser av musikalsk erfaring?
«When writing triumphs, it takes up where science, impotent to restore the body, leaves off:
only the metaphor is exact (…)» (Barthes 1991, 308).
Det motstridende og paradoksale i påstanden er hva som gjør den fruktbar: Den iboende flertydige egenskapen i metaforen gjør den til det mest gunstige verktøyet for å beskrive og skildre musikalsk erfaring – nettopp fordi meningsdannelsen i metaforen (som musikken) ikke er statisk eller stillestående. Vitenskapen søker objektivitet gjennom kvantifisering og måling, men Barthes peker på at den mangler evnen til å «restituere kroppen»; altså å gjenopprette, beskrive eller representere kroppen fullt ut. Dette er typiske trekk for poststrukturalistisk tenkning, der Barthes utfordrer ideen om at vitenskapelig språk nødvendigvis er mer presist eller sannferdig enn det litterære, poetiske språket. Metaforen er ikke kun språklig staffasje og dekorasjon, men nødvendig for å uttrykke kroppens erfaringer og mening på en måte som vitenskapelig abstraksjon ikke lykkes med. Ifølge ham kan ikke meningsfullhet reduseres til strukturelle elementer som temaer og motiv, men må forstås som en kontinuerlig bevegelse mellom det eksakte og det udefinerbare – en prosess der metaforen blir det mest presise verktøyet for å uttrykke musikkens påvirkning. Kunsthistorikeren E. H. Gombrich referert i Hertz (1987) mener at metaforen er selve grunnlaget for «sivilisert liv»:
The possibility of metaphor springs from the infinite elasticity of the human mind; it testifies to its capacity to perceive and assimilate the new experiences as modifications of earlier ones, of finding equivalences in the most disparate phenomena and of substituting one for another. Without this constant process of substitution neither language nor art, nor indeed civilized life would be possible. (Hertz 1987, 22)
Metaforen er direkte knyttet til vår evne til å tolke nye erfaringer ved å koble dem til tidligere opplevelser. Dette innebærer at vi finner ekvivalenser mellom tilsynelatende forskjellige ting – kvaliteter som finnes i én ting kan føres over på noe annet. Slik kan vi koble sammen likheter på tvers av sanseapparat, som gjør at vi kan sette relasjoner, relatere ting til andre, finne sammenhenger og mønster, skape mening. Den tvetydige kvaliteten ved metaforen sto sentralt hos romantikere som Wagner og Baudelaire, og er grunnsteiner for hvordan sinnet vårt fungerer og strukturerer virkeligheten. Gombrich skriver:
The metaphors of daily speech may provide a convenient starting point for the study of these
equivalences, particularly those which “transfer” qualities from one sensory experience to
another. These so-called synesthetic metaphors which make us speak of a “velvet tone,” and
“black bass,” a “loud colour”, etc., are specially interesting for us, because here no conscious
transfer takes place … Somehow in the center of our minds the qualities of blackness and of a
bass voice converge and meet. (Hertz 1987, 22)
Hvordan kan vi fange opp «musikalske mening» uten å redusere den til enkle semiotiske sammenligninger eller analyser? Gjennom overdreven, subjektiv estetisk kontemplasjon og skildring kan man avsløre det universelle og objektive, «By music, we better understand the Text as signifying [signifiance].» (Barthes 1991, 312). Med dette gir Barthes forrang til musikken foran teksten som betydningsskaper – at teksten skal leses musikalsk, at musikkens «mening» kun skapes i det øyeblikk den sanselige erkjennelsen oppstår i lytterens (leserens) umiddelbare møte med musikken (Teksten).
