Jeg har set nogen malerier, som jeg likte bedst at se, når jeg var så langt fra dem, at jeg ikke kunde skjelne motivet. Og dog har motivet, stenene på stranden, blomsterne på bordet, silkekjolens folder eller hvad det nu var – git maleren anledning til den deilige farveabstraktion.
Obstfelder sitert i Kjerschow 2000, 69
Det er lett å oppleve en frustrasjon når man forsøker seg på en språklig omtale av musikalske erfaringer. Det er vel heller riktig å si at man kan oppleve den språklige omtalen av musikk utilfredsstillende på de punktene hvor musikken tilfredsstiller: Der musikken beveger og rører, blir hverdagsspråket statisk og kjølig: Jo mer gripende musikken er, desto vanskeligere er det å skildre musikken i ord – som om avstanden mellom språket og musikken øker jo «vakrere» (hva nå enn det er) musikken oppleves.
Det virker som om tenkningen og språket ikke strekker til når den står overfor de ytterste musikkfilosofiske spørsmål – kanskje fordi tenkningen orienterer mennesket i verden gjennom begrepenes innhold: Mennesker peker på verdens bestanddeler og gir dem navn – tenkningen rydder verden i begreper, men lykkes likevel ikke med å samle og gripe erfaringen av verden i begrepet. Den norske musikkfilosofen Peder Christian Kjerschow skriver: «Når vi lever med og likesom er i livets grep, da kan vi ikke samtidig begripe livet i endelige, sluttede begreper. Livet er utfoldelse med åpning fremover, mens de endelige begreper er lukkede, sluttede kategorier» (Kjerschow 1993a, 80). Tenkningen som utfordres når den møter musikken, når den prøver å ramme inn og navngi musikalsk erfaring i språk og ord.
Kunsten og musikkens evne til å tangere det som ikke kan sies, er ikke ukjent:
Det gjelder som et dogme at kunstens oppgave er å uttrykke, og at det kunstneriske uttrykk bygger på erkjennelse. Kunstneren utsier: det samme gjør maleren, musikeren. Han utsier det uutsigelige. Verket viderefører og overskrider hverdagspersepsjonen. Det hverdagspersepsjonen alminneliggjør og angler, det griper kunsten, som sammenfaller med den metafysiske intuisjon i dens ureduserbare verden. Der hvor dagligsproget kommer til kort, der taler diktet eller maleriet. Slik kommer verket, som er rikere enn det virkelige, til å bekrefte den kunstneriske innbildningskrafts verdighet, som etablerer seg som viden om det absolutte.
Sitat av Emmanuel Levinas oversatt av Asbjørn Aarnes i essayet «Levinas – utkast til en estetikk» i I sporet av det uendelige (1995), s. 146.
Maleriet eller musikkstykket bekrefter at innbildningskraften (eller fantasien, innbildningsevnen) stige opp fra det rent empiriske, fordi det viser oss en sannhet om det absolutte som ikke er tilgjengelig i dagligspråk eller sansning alene. Derfor blir kunst mer enn virkeligheten selv (kunst er virkelighet + noe mer som ikke fins i kunsten selv).
Hva er dette noe mer, det som ikke finnes i verket selv, men som vi likevel får tårene til å trille, armhårene til å reise seg? (Det er betimelig å spørre seg om det er nettopp dette som er kritikerens oppgave, å synliggjøre «det annet» som ikke finnes i kunstverket selv. Enkelte kritikere kan faktisk gjenopplive død kunst.)
Både hos Charles Baudelaire og Theodor W. Adorno fremstår tåren som en reaksjon på en erkjennelse av eksistensielt eksil. Når poesien eller musikken remkaller tårer, er det ikke en tåre som utelukket henviser til noe som ligger i følelsesregisteret vårt, men tåren kan være et uttrykk for en opplevelse av fremmedhet overfor verden slik den fremstår for oss i dag. Adorno skriver:
Overfor Schuberts musikk strømmer tårene fra øynene, uten først å spørre sjelen: så ubilledlig og ekte faller den inn for oss. Vi gråter uten å vite hvorfor; fordi vi ennå ikke er slik som denne musikken gir løfte om, og i den unevnelige lykken, at musikken bare behøver å være slik for å forsikre oss om at vi en gang vil bli slik. Vi kan ikke lese den; men for det svinnende, oversvømte øyet holder den opp den endelige forsonings chifre.
Hentet fra Musikkfilosofi (2003) av Theodor W. Adorno, side 46.
Den skjønne i musikken er når stemmen forlater kroppen og blir ugjenkjennelig, når man ikke vet navnene på instrumentene, når man står overfor en utsikt som gjør at man ikke lenger skjelner størrelsesforhold. Det skjønne i musikken er lik som skjønnheten av horisonten i skumringstimene: Felles for dem er at de gir lovnader om en ny dag, om nye muligheter, om noe annet, noe mer, en tilstand som ikke er nå, om noe som skal bli. Eller om noe som har vært. Er den skjønne erfaringen et frampek mot nye nytt, eller en lengsel til noe som en gang har vært? Det er det ikke så lett å gi svar på.
