Etter å ha høstet fruktene som bylivet kan tilby, og med frukter mener jeg universitetet, kinosalen, uteplassene og pubene, store konsentrasjoner av mennesker som bruker datingapper, restauranter, bakerier og bagelsjapper, er det ikke uvanlig at noen av innbyggerne av byen blir forført av tanken på å trekke seg tilbake i mer landlige omgivelser. De fleste nordmenn fulgte en slik livsmodell: man starter i en liten by, flytter til storbyen for å studere og stifte familie, før man så flytter til en mindre by, kanskje en bygd, gjerne i Nord-Norge. Etter den industrielle revolusjonen og massemigreringen fra landsbygda til byområdene fikk naturen og bygda en ny status for menneskene: Naturen byr på en type intellektuell og estetisk kvalitet som står i motsetning til byens larm og leven: stillheten. Her kan man undre, reflektere, kontemplere — fenomener som krever former for stillhet. Man kan si mye om stillheten, eller man kan la være, det er det samme. Stillheten har tradisjonelt sett blitt regnet for å være et fravær av lyd, men den kan også ha en øredøvende kraft – stillheten kan oppleves pinefull. Men etter massemedienes inntog i den private sfære gjorde det at stillheten ble i større grad ansett som et gode. Stillhet ble også noe den enkelte velger fordi det oppstår et større behov for å koble seg av verden i et ellers så akselererende samfunn. Stillhet og stillhetens former har lenge blitt viet stor oppmerksomhet i filosofien og estetikken, både som filosofisk fenomen og som gjenstand for nytelse og fundering. Men de siste årene har den også blitt tatt mer på alvor i samfunnsfagene og statsvitenskapen. Problemet med at akademia og universitetene begynt å kartlegge stillhet som erkjennelsesteoretisk og estetisk fenomen, gjorde at kapitalkreftene kunne ta nytte av denne typen forskning. Stillheten, stillstanden og fraværet er økonomenes og kapitalismenes kryptonitt, og dersom flesteparten av et samfunn lar være å bruke stemmen sin, er det kort vei fra et egalitært demokrati til et skjevfordelt autoritært styre. Men hva om stillheten også kan fungere som en aktiv meningsdemonstrasjon?
