Mon âme vers ton front où rêve, ô calme soeur,
Un automne jonché de taches de rousseur,
Et vers le ciel errant de ton oeil angélique
Monte, comme dans un jardin mélancolique,
Fidèle, un blanc jet d’eau soupire vers l’Azur!
—Vers l’azur attendri d’octobre pâle et pur
Qui mire aux grands bassins sa langueur infinie
Et laisse, sur l’eau morte où la fauve agonie
Des feuilles erre au vent et creuse un froid sillon,
Se trainer le soleil jaune d’un long rayon.
Diktet ble først publisert i Mallarmés Album de vers et de prose fra 1887, og også i Vers et prose fra 1893 (Kilpatrick 2020, 515). Tittelen på diktet kan sies å symbolisere to motstridende gester eller følelser som gjør seg gjeldende i diktet både formalt og innholdsmessig: aspirasjon og stigning på den ene siden, og skuffelse, nedstigning eller resignering på den andre. Denne dualiteten er innvevd i begge aspektene ved diktet, hvor de første fem verselinjene kan sammenlignes med det aspirerende og oppadgående, mens de siste resignerer og går «nedover».
Diktet er ikke nødvendigvis en beskrivelse eller en skildring av en hendelse, et sted, noe som finnes her og nå, men en rekke ord som fremkaller en følelse eller en stemning. Her får jeg umiddelbart assosiasjoner til Cézannes Mont Sainte-Victoire og Merleau-Pontys beskrivelse av maleriet, hvor man like gjerne kunne ha byttet ut «Cézanne» med «Mallarmé» i sitatet nedenfor:
Man kan fremstille gjenstander som fremkaller nytelse, ved å koble allerede eksisterende
forestillinger på en ny måte, og ved å vise frem former som man allerede har sett. Dette
annenhånds maleriet eller annenhånds uttrykket er det man vanligvis forstår ved kultur. Ifølge
Balzac eller Cézanne nøyer kunstneren seg ikke med å være et kultivert dyr, han tar på seg
kulturen helt fra dens begynnelse og grunner den på ny, han taler som det første mennesket
talte, og maler som om man aldri før hadde malt. (Merleau-Ponty 2008, 263)
Dette perspektivet passer godt til Mallarmés poetikk fordi han, som vi har sett, forsøkte han å frigjøre språket fra dets hverdagslige, referensielle funksjon og i stedet skape et rent poetisk språk. For Mallarmé var ikke poesien en enkel avbildning av verden, men en prosess der ordene, i sin plassering, rim og rytme, skulle skape en ny virkelighet. På den måten kan man si at han inntar en skaperrolle. Et av de fremste kjennetegnene ved Mallarmés skaperrolle, er et nærmest musikalsk samsvar mellom mening og form (til forskjell fra dagligspråket arbitraritet). I tråd med dette kan man argumentere for at Mallarmé har formet «Soupir» som et sukk, som vi skal se om litt. Tittelen «Soupir» er interessant fordi det også har musikalske konnotasjoner, som musikkviteren Arthur Wenk påpeker (Hertz 1987, 113). «Soupir» (som er etymologisk beslektet med det latinske suspirium) kan ifølge ordboken Trésor de la langue française informatisé, bety både «utånding eller innånding, mer eller mindre sterk og langvarig, som gjenoppretter pustebalansen, oftest forstyrret av sterke følelser», «generelt smertefullt uttrykk for en kjærlighet som oftest er utilfredsstilt», «klagende, melankolsk, lyrisk sang eller lyd» og «[musikalsk] pause som har verdien av en firedelsnote» (Centre National de Resources Textuelles et Lexicales 2025). Samtidig bruker man den tyske betegnelsen «Seufzer», som også betyr sukk, på musikalske figurer bestående av et sekundtrinn nedover (og iblant oppover, som i Mallarmés dikt). Roland Barthes mener sukket og punktumet er to nært beslektede fenomener; for ham er punktumet relatert til «va-et-vient du souffle», altså innpust og utpust (Hertz 1987, 3). Uten punktum i teksten hadde vi ikke hatt mulighet til å stoppe opp, puste inn, og så fortsette med lesningen (punktumet fungerer også da som noe som skaper rytme). Slik blir punktumet en feiring, gjennom språket, av menneskets evne til å puste, skriver Hertz (1987, 3)
Hvordan er så Mallarmés «Soupir» formet? Diktet er bygget opp av ti verselinjer, hvor det bokstavelig talt sentrale bildet «vers l’Azur» (mot det asurblå), som er en metonymi for himmelen, avslutter femte verselinje og gjentas umiddelbart i neste verselinje. I andre halvdel av diktet har «l’Azur» imidlertid helt andre konnotasjoner enn i første halvdel, som medfører en semantisk todeling av diktet. Samtidig består det av fem rimpar, hvor første og andre
halvdel av diktet er sammenkoblet gjennom rimparet «Azur» – «pur». Første halvdel av diktet er preget av en tvetydig oppstigning som kan tolkes både erotisk og religiøst. Diktet åpner med «Mon âme» (Min sjel), som påkaller en opphøyet Andre, «ô calme soeur» (o rolige søster) med «ton oeil angélique» (ditt engleaktige øye). Andre sentrale bilder i første halvdel av diktet, er «vers le ciel» (mot himmelen), «monte» (stiger) og «jet d’eau» (fontene). Klimakset nås i femte verselinje, «Fidèle, un blanc jet d’eau soupire vers l’Azur!» (Trofast, en hvit fontene sukker mot det Asurblå!), hvor det sentrale sukket som Mallarmé har valgt å anvende også som tittel på diktet, kan forstås som et sukk av både religiøs og erotisk henrykkelse. I den kontrasterende andre delen av diktet er det som om fontenevannet er blitt innhentet av tyngdekraften, for mens vannet er himmelstrebende i første del av diktet, er det preget av stillstand og død i andre del. Her synes vannet å ha gjennomgått en forvandling, idet det ikke lenger streber oppover, men nå ligger blikkstille og speiler himmelen i store bassenger («mire aux grands bassins»).
Diktets utvikling kan derved tolkes både som en symbolsk fremstilling av et sukk, bestående av en aktiv innåndingsfase etterfulgt av en passiv utåndingsfase, og som stigning mot en erotisk og/eller religiøs ekstase. På den måten er det et samsvar mellom tittelen og diktets oppbygning og utvikling. Samtidig skildrer «Soupir» høstens ubønnhørlige gang fra å være strødd av fregner («jonchés de tâches de rousseur») i første del, til å være preget av dødt vann («eau morte») i andre del. Her er det ikke lenger tale om henrykkelse, men om falne blader som i lidelsesfylt gulbrunhet («fauve agonie») graver en kald fure («creuse un froid sillon») på vannoverflaten, og hvor den
oppadstigende bevegelsen fra første del av diktet er forvandlet til fastfrosset stillstand. Diktet avsluttes med å skildre den hendøende, men ennå gule solen som sleper seg i en lang stråle («Se trâiner le soleil jaune d’un long rayon»). Diktets uvanlige syntaks kan være utfordrende for leseren: Verselinje 1-5 er konstruert som en flerleddet hovedsetning, der all informasjon er bygget rundt den sentrale handlingen «mon âme monte» (min sjel stiger). Dersom man følger tegnsettingen, og tolker utropstegnet ved slutten av linje fem som en avslutning på første del av diktet, kan man lese andre del som en utbrodert skildring av l’Azur. I dette lys kan man tolke andre del av diktet som
protagonistens innsikt (representert ved hans sjel, «mon âme») i umuligheten av en fullstendig sammensmeltning med sitt opphøyde kjærlighetsobjekt (representert ved «ô calme soeur», o rolige søster). Man kan argumentere for at diktets syntaks gjenspeiler denne umuligheten.
«Soupir» åpner med subjektet, «mon âme», etterfulgt av tre preposisjonsfraser som innledes med preposisjonen «mot» (mot din panne, mot himmelen, mot det asurblå). Det sentrale verbet «stiger» (monte), derimot, presenteres først i fjerde verselinje. Ved å utsette verbet og plassere det på et uventet sted, blir handlingen i diktet nærmest skjult. Dette tvinger oss til å lese diktet over flere verselinjer på leting etter verbet som kan forklare diktets handling. Samtidig skaper Mallarmé syntaktisk forvirring fordi vi forventer at verbet skal komme etter subjektet, og når det ikke gjør det, får vi inntrykk av å lese fragmenter eller vilkårlig sammensatte setninger. «Mon âme vers ton front où rêve, ô calme soeur» er altså adskilt fra verbet «monte», som etterfølges av «comme dans un jardin mélancolique» – sjelen stiger som i en melankolsk hage. Deretter tar andre halvdel av diktet for seg refleksjonen av «l’Azur», som har blitt formildet av bleke og rene «Oktober» (opphøyd med stor forbokstav), og hvor Mallarmé tegner høstlige bilder av død, uendelig sløvhet («langueur infinie») og bevegelsesbesvær («froid sillon», «se trâiner»). Her avløses det asurblå av gult idet den hendøende oktobersolen sleper seg med sine lange stråler.
Mer tradisjonsnær poesi er mindre semantisk åpen (selv om poesi som regel er mer flertydig enn dagligspråk), og det finnes ofte en etablert tradisjon for hvordan man skal tilnærme seg innholdet: «Hva handler diktet om? Hva er sukket symbol på? Hva mener forfatteren med diktet?». Mallarmés estetiske system vektlegger ordenes denotative betydning i mindre grad, som gjør at slike spørsmål ikke nødvendigvis gir oss de mest fruktbare svarene i møte med diktet. Det kan være mer fruktbart å nærme seg «Soupir» gjennom en musikknær tenkemåte, hvor ordene strømmer som musikk gjennom leseren. I en slik «diakron» tilnærming til diktet er meningen i konstant flux, mens man kan tenke seg at det er leserens ståsted, ikke diktets mening, som er i stillstand; litt som en stift som står i ro over en roterende vinylplate, hvor mening oppstår først idet nålen berører sporet. Dikt har romlige dimensjoner i kraft av å være ord fordelt utover et ark, og Mallarmé, som var en av de første som eksperimenterte med typografiske dikt, var også opptatt av diktenes romlige egenskaper. Men lesningen er temporal, idet den krever et forløp i tid. Dette er spesielt viktig i Mallarmés diktning, hvor man i stedet for å stille spørsmål som inviterer til rent romlige metaforer, kan spørre hvornår meninger oppstår, slik danskene gjør: «Hvornår skjer dette? Hvornår føler jeg meg sånn?» (Her blir hvor brukt både i overført og bokstavelig betydning – det er altså ikke kun hvor på arket ord står i relasjon til hverandre, men også hvor i det temporale forløpet (romlig utstrakt langs en horisontal akse) ordene befinner seg, i relasjon til handlingen i diktet. Ved å bruke temporale spørreord kommer vi også nærmere Mallarmés tenkning om diktet som musique par excellence, hvor musikken fremtrer i opplevelsen/lesingen av diktet.
Kilpatrick, Emily. 2020. «Ravel’s ‘Trois Poèmes de Stéphane Mallarmé’: A Philosophy of
Composition». I Music and Letters 101 (3): 512-543. Oxford University Press.
Merleau-Ponty, Maurice. 2008. «Cézannes tvil» oversatt av Mikkel B. Tin i Estetisk teori: en
antologi. Redigert av Kjersti Bale og Arnfinn Bø-Rygg. Oslo: Universitetsforlaget.
Hertz, David Michael. 1987. The Tuning of the Word – The Musico-Literary Poetics of the
Symbolist Movement. Carbondale: Southern Illinois University Press.
