Nicolas Bourriauds teori om relasjonell estetikk er blant de mest innflytelsesrike bidragene til forståelsen av samtidskunst på slutten av 1900-tallet. Med utgivelsen av Relational Aesthetics i 1998 forsøkte han å formulere et teoretisk rammeverk for en rekke kunstpraksiser som ikke lot seg forstå gjennom tradisjonelle estetiske kategorier. I stedet for å betrakte kunstverket som et autonomt objekt, hevder Bourriaud at sentrale former for samtidskunst må forstås som produksjon av sosiale relasjoner og intersubjektive møter. Kunstens betydning ligger dermed ikke primært i dens formale eller representasjonelle egenskaper, men i de sosiale situasjonene den muliggjør.
fra å handle om objektet til å handle om relasjon
Bourriauds sentrale tese er at mange samtidskunstnere arbeider med menneskelige relasjoner som sitt primære materiale. I stedet for å produsere avgrensede kunstobjekter skaper de situasjoner, hendelser og møteplasser hvor publikum deltar aktivt. Kunstverkets form er da møtet som skjer mellom betrakterne, et slags ekstra mellomrom innenfor det sosiale rommet hvor alternative former for samhandling kan oppstå. Denne forståelsen representerer et tydelig brudd med modernistiske forestillinger om kunstens autonomi. Der modernismen ofte fremhevet kunstverkets formale selvstendighet og dets adskillelse fra hverdagslivet, argumenterer Bourriaud for at samtidskunsten i økende grad oppløser skillet mellom kunst og sosial virkelighet. Kunst blir ikke lenger primært noe man betrakter, men heller noe man deltar aktivt i.
Bourriaud knytter denne utviklingen til bredere samfunnsmessige endringer i senmoderniteten. I en verden preget av globalisering, urbanisering og kommersialisering av sosiale relasjoner mener han at kunsten får en ny oppgave: å produsere midlertidige rom for sosial utveksling og alternative former for fellesskap. Relasjonell kunst tilbyr dermed det han beskriver som «mikro-utopier» – små eksperimentelle modeller for sosial samhandling innenfor eksisterende samfunnsstrukturer.
eksempler
Kunstnere som Rirkrit Tiravanija, Liam Gillick og Philippe Parreno arbeider ofte i å organisere situasjoner snarere enn å fremstille objekter. Når Tiravanija lager og serverer mat i et gallerirom, er det ikke maten i seg selv som utgjør kunstverket, men den sosiale interaksjonen mellom deltakerne. Kunstverket består i det som oppstår mellom menneskene som deltar. Dette utfordrer dermed tradisjonelle kriterier for estetisk vurdering. Dersom kunstverket ikke primært er et objekt, men en sosial situasjon, må også estetikken omformuleres. For Bourriaud innebærer dette at kunstkritikken må rette oppmerksomheten mot hvordan verk strukturerer relasjoner, hvilke former for deltagelse de muliggjør, og hvilke sosiale modeller de produserer.
kritikk av bourriauds tenkning
Til tross for teoriens innflytelse har relasjonell estetikk blitt møtt med omfattende kritikk, særlig fra kunstteoretikere som Claire Bishop. Et hovedpoeng i denne kritikken er at Bourriaud tenderer mot å behandle sosial interaksjon som iboende positiv. Han synes å anta at produksjonen av relasjoner i seg selv har politisk og estetisk verdi, uten å undersøke relasjonenes kvalitet, maktstruktur eller ekskluderende mekanismer. Hun argumenterer for at ikke alle former for deltagelse er demokratiske, og ikke alle sosiale møter er frigjørende. En sosial situasjon organisert innenfor kunstinstitusjonen kan like gjerne reprodusere eksisterende klasse-, makt- og eksklusjonsstrukturer som å utfordre dem. Kritikere har også pekt på at Bourriauds begrep om «mikro-utopier» kan fremstå politisk begrenset. Ved å fokusere på små, lokale og midlertidige interaksjoner risikerer relasjonell estetikk å redusere politisk handling til symbolske eller estetiserte former for samvær uten reell samfunnsmessig transformasjon.
avsluttende notat
Til tross for denne kritikken har Bourriauds tenkning likevel bidratt til å legitimere deltakende, prosessbaserte og sosialt orienterte kunstformer som tidligere ofte falt utenfor etablerte estetiske kategorier. Relasjonell estetikk tilbød et språk for å forstå kunstpraksiser som opererte i skjæringspunktet mellom kunst, sosial intervensjon og institusjonell kritikk. Samtidig fremstår teorien i dag som historisk situert. Bourriauds optimistiske forståelse av sosial interaksjon som potensielt motstandsdyktig overfor kapitalistiske strukturer er blitt utfordret av senere analyser av hvordan deltagelse, interaktivitet og opplevelsesproduksjon selv er blitt sentrale komponenter i samtidens opplevelsesøkonomi. Former for interaktivitet og sosial deltagelse som tidligere kunne oppfattes som eksperimentelle eller motkulturelle, er i dag integrert i kommersielle og institusjonelle logikker. Dette har ført til en revurdering av hvor radikal relasjonell kunst faktisk kan være innenfor samtidens økonomiske og institusjonelle rammer.
